Natta dikt til kjæresten - En samling med kjærlighetsdikt - marcus-design.eu

Nord er best. Vinterens flammehimmel, sommer- nattens solmirakel. Gå mot vinden. Klyv berg. Se mot nord. Det er langt dette landet. Det meste er nord. Det finns något ovedersägeligt i dikten, ett trots om man vill. Kanske handlar det om att man inte bara ska följa strömmen utan hålla sin egen kurs, gå sin egen väg. Utan motstånd blir det ganska meningslöst, livets friktion är nödvändig. Naturligtvis kan man också läsa dikten som en ironisk kommentar till centrumtanken.

I Norden ligger centrum ofta i söder, där makten finns och där de flesta lever och verkar. Fastän naturtillgångarna i Sverige faktiskt finns i norr — vattenkraften, järnmalmen, skogsråvaran — pratar man om «det inre stödområdet» när det gäller regionalpolitik.

Men vem stöder vem, egentligen. Sveriges exportindustri som är grunden för vår höga levnadsstandard, vad hade den varit utan råvaran och arbetskraften? När man ska centralisera, som utanför centrum betyder lägga ner, heter det ofta att vi ska se till helheten.

Men jag invänder: Utan delar ingen helhet. Denna centrum—periferidebatt är säkert lika pågående i Norge skulle jag tro. Jag läser «Nord» som ett försvarstal för det som finns «norr om» makten, i utkantsnorge om man så vill — tusen fjordar, tusen fjäll. Karl Johan, Bergens brygge och Stavangers glänsande bankfönster i all ära, det räcker inte till för att fylla begreppet Norge!

En annan norsk diktare, Magnar Mikkelsen, skrev en hyllningsdikt till enbusken. Det är samma sega envishet som jag ser i Jacobsens dikt, viljan till liv även om det kostar en viss ansträngning.

Det lär finnas en gammal sägen som säger att förr åkte man norrut för att dö. Det förkristna dödsriket Hel låg ju där och norr betraktades som ett dödens väderstreck. Den aspekten tror jag inte att Rolf Jacobsen haft för ögonen när han skrev sin dikt, men det är ju ändå intressant att tänka på att förr eller senare styr vi kosan mot norr! Frank Eriksen valgte i oktober «Bussene lengter hjem» fra Sommeren i gresset Jeg velger det nå i disse robottidene, og tenker: Hvordan ville Rolf Jacobsen som dikter brukt robotene?

Upoetiske ord fra teknikkens verden ble også poesi når han lot det døde tekniske bli omskapt til levende liv. Da kan bussene, trafikkens flodhester, som står på rad ved en holdeplass i en regntung ettermiddag, lengte hjem til svalt regn i skumringens Afrika. I åra var Rolf Jacobsen gjest i en klasse på Ajer ungdomsskole.

Både «Landskap med gravemaskiner» og diktet jeg velger nå, var blant det han leste da. Ungdommene kunne se verden på ulike plan, også med besjeling av busser og gravemaskiner. Mange av dem har uttrykt nå, 40—50 år senere, at dette husker de.

Bussene lengter hjem. De spiser av skogene mine. Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine. Gud hjelpe mig for en skapning på dem. Hoder uten øyne og øynene i baken. De eter og spytter ut, spytter ut og eter, for de har ingen strupe mer, bare en diger kjeft og en rumlende mave.

Er dette et slags helvete? De har blindede øyner og lenker om føttene. De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust og kald sol fra projektører. Da jeg var yngre, var det ikke min fars dikt jeg søkte til.

Rolf var først og fremst far, ikke dikter. Kanskje var det et underbevisst ønske om ikke å miste far til rollen som dikter, kanskje en form for sjalusi?

Men gradvis ble diktene hans viktigere og viktigere for meg. Jeg var godt voksen før jeg ble fortrolig med å ha en far som var en anerkjent dikter, og fortrolig med diktene. I dag er det underlig å tenke på. Når jeg nå er bedt om å velge ett dikt, er det vanskelig, hvilket skal jeg velge?

Den første tanken var at det måtte bli «Til Jorden med vennlig hilsen », som jeg ser som hans viktigste dikt. Kanskje jeg heller skulle velge «Pusteøvelse» eller «Broenes skjønnhet»? Eller et av diktene jeg selv har en liten rolle i: «Symaskinen», «Jevnt i 80», «Gutteprofil»? I Rolfs etterlatte papirer var det flere dusin utkast til et dikt han kalte «Min eldste sønn».

Jeg kunne følge utviklingen av det gjennom flere år og i utallige varianter, før det ble lagt vekk, men ikke helt. Flere av formuleringene han jobbet med her, fant jeg igjen i «Gutteprofil».

Jeg kunne også ha valgt «Plutselig. I desember» eller «Rom », sterke dikt, som fortsatt slår som en knyttneve. Nei, ingen av disse. Det diktet jeg velger er «Til deg», fra samlingen Tenk på noe annet , fra Dette er det første offentlige kjærlighetsdiktet Rolf skrev til sin kjære Petra. Vakkert og varmt, og langt mer personlig enn alt han tidligere hadde skrevet. Rolf hadde distanse, var analytisk, han var seeren, han var jernbanedikteren. Ordet stjerne er det ordet som forekommer oftest i hans dikt, er det hevdet.

Og så kom «Til deg»! Hvordan kunne det skje? Det er i nær slekt med og et forvarsel til de siste diktene i Nattåpent , der han i et vakkert og sterkt knippe dikt bretter ut sin sorg over å ha mistet sin kjære Petra, umistelige Petra. Under et opphold i Ungarn i pådro han seg en meget alvorlig blodforgiftning. Han ble syk i Budapest, det tok tid før han var sterk nok til å reise hjem. Likblek og totalt utslitt ankom han Hamar stasjon, jeg fikk sjokk da jeg så han. Turen gikk rett til sykehuset, der han ble i flere dager.

Slik som tapet av Petra fire år senere, førte også dette til et uvanlig vakkert dikt, et sterkt kjærlighetsdikt. Tiden går hva skal den ellers ta seg til. En dag hører du den banke på døren din. Den har banket på hos oss, men jeg lukket ikke opp. Ikke dennegang. Vet du, jeg har ofte stått og sett litt på deg, sånn om morgenen foran speilet der når du kjemmer håret ditt, det knitrer i det, som i sne i påskefjellet og du bøyer deg litt frem jeg ser det godt — er det kommet en rynke til?

For meg er du ung. Det er sevje i deg, skog. Et tre. De synger enda. Kanskje litt lavt i høst, men likevel. En gang må jeg holde den enda fastere, for du vet, vi skal ut og reise snart, og ikke med samme båt.

Noen har banket på døren vår, men gått igjen. Dette er visst det eneste vi aldri har villet snakke om. Jeg er oppvokst i Elverum med jordklodens grønne skjerf rundt halsen, og jobber på Hamar — der hvor Norge smiler, så det å gjøre seg noen tanker ved Ånestadkrysset faller veldig naturlig for meg. Rolf Jacobsen gjør det på en fantastisk måte i denne hyllesten til Innlandet og til Hamar. Diktet beskriver naturen og de skiftende årstidene på en fabelaktig måte. Dessverre så har vi de siste årene opplevd stadig oftere at de markante skiftene mellom årstidene blir mer avslepne.

De er ikke like tydelige som Jacobsen beskrev dem i Slik sett blir vi minnet på klimaendringene, og behovet for et grønt skifte som vi har satt oss fore å skape også her lokalt på Hamar. Men det store lyset rundt innlandshavet ser vi fortsatt ofte — vakrere enn til og med et Rolf Jacobsen-dikt kan beskrive det. Befolkningsveksten i Hamar var rekordhøy i fjor.

Litt skyldes det store investeringer i vei og bane, men like mye framoverlent byutvikling og spektakulær plassering. Vi har grunn til å være takknemlige for byens plassering i solhellinga ned mot innlandshavet.

Garantert manetfritt. Skogguden Pan, han med fløytespillet i trærne, finner vi ham på Hedemarken? Tror ikke det. Prøv lenger øst. Bortafor Ånestadkrysset, der langskogene tar til. Gjennom Elverum og Trysil helt til Botniska viken kan du høre sangen i trekronene, lyden med eventyr i.

For ved Ånestadkrysset i Løten begynner taigaen. Visste du det? Det euro-asiatiske barskog-beltet, jordklodens grønne skjerf rundt halsen. Som ikke ender før i Stillehavets bølger, ved Vladivostok. Tenk over det, neste gang du ser elgskiltene, at nå er det treskygge, skogsfugl og maur halve jordkloden rundt. Pans rike. Vårsøget i trekronene. Lengselsfullt, ofte hissende.

Det drar i deg. Men her ved Mjøsa, i lyset fra innlandsfjorden har vi en annen trollmann. Fargenes Maestro. Han med paletten og tubene. Og nå ved påsketider, når dette skrives, står han klar til å klemme dem ut.

For vår og sommer. For det store fargeskiftet over bygd og bakker. Etter snehvitt bruker han grått og svart. Så lysegrønt og slag i slag: Mørkegrønt og gult og gyllen silke. Ingensteder i landet ses det så mektig som her, rundt innlandshavet med det store lyset. Så vi trives her. Selv uten Pan. Men det er ikke langt til Ånestadkrysset heller. Fra farger til musikk. Fra penselsstrøk til fløytespill i baret. Men pass deg for elg. Rolf Jacobsen har fulgt meg tett de siste 30 år.

Jeg bruker diktene i undervisningen under mine fotografiske workshops. Samlingen Nattåpent med diktet «Plutselig. Likevel velger jeg diktet «Nå» som er en påminnelse vi alle trenger. Ikke minst fotografer! Nå er nå når du leser dette, før du glemmer det igjen. Nå går et stykke av evigheten, titusendedelen av et sekund gjennom hendene dine, gjennom øyet som et snefnugg, trillende perle, pil i luften, før den rammer. Spydodden av alt som var og aldri er hendt før.

Nå er du alt blitt eldre siden første linje. Nå er en fallende foss, et klaprende hjerte. Nå kom en sky foran solen. Nå fløy fuglene bort. Og nå har du alt glemt det. Blad om da, eller flytt på deg. Jeg ville egentlig have valgt det korte digt «Rødt og svart» fra Pass for dørene — dørene lukkes og skrevet om digteren som en lille vampyr eller natmyg, som skal have en dråbe blod for at overleve:.

Belgmørkt i natt. Baklyset på en bil springer frem som en dråpe blod renner ned på skrå innover i bildet flakker litt rundt blir stående inntil den suges opp av mørket forsvinner helt og alt som før er natt. Men jeg har valgt «Mediadiktet», som er et langt kulturkritisk naturdigt, fra samlingen Tenk på noe annet fra Asbjørn Aarseth har valgt samme digt tidligere i denne kontekst tilbage i For halvandet år siden sad jeg dagligt i mit kontor i mit hus på Tangen med udsigt over Mjøsa.

Om dagen skinnede solen i søens vand, eller tåge dækkede reservoiret. Om aftenen dér var mørket fra «Rødt og svart» skinnede lyset fra Espa og Bolleland til venstre i vinduets framing. Længere ude, i perspektivpunktet, blinkede masten på toppen af Mistberget sammen med de lettende og landende fly over Gardermoen. Skreikampen lå hen i mørke til højre. På en måde var det udsigten, som Rolf Jacobsen havde fra sit hjem i Skappels gate, ikke helt jo, men det var nogenlunde det samme vand, vi stirrede ud over, Mjøsas store bassin.

Det er Mjøsa, «Mediadiktet» slutter med, det er sneen på søen, vindens skrift i det hvide, som forløser digtet og redder digteren fra nyhedsforstoppelse. I sad jeg på Hov gård med en god omgang medieforstoppelse. Jeg var ved at afslutte mit manuskript imnothererepresentinghardbodies , som nøgternt og pertentligt beskriver mere end opslag af brugere, jeg ikke kender, på billedmediet Instagram.

Som en slags litterær og konceptuel udstilling af, men også hyldest til det medie, lod jeg mig nærmest drukne i billeder og videoer. At kigge ud over Mjøsa var også forløsende for mig, men jeg skrev ikke om den udsigt. Den ville jeg bare nyde, når jeg som pause i skrivearbejdet gik ture i landskabet med min hund. Men jeg tog virkelig mange billeder på disse gåture, smukke og også kitchede billeder af Mjøsa bl. Jeg kunne tage billeder af søen og dele dem med andre, men jeg kunne ikke skrive om søen.

Hvad ville Rolf Jacobsen have gjort med en iPhone i hånden? Han havde sikkert kastet den i Mjøsa. Jeg kastede den anden vej, smed det smukke vand på nettet. Mjøsa er der, og den er stor og større end mig og overlever mig.

Det kan et fotografi måske gengive eller give indtryk af. Især hvis jeg redigerer lidt med et filter, skruer op for farverne og kontrasten fx. Jeg kan hashtagge billederne natureporn og således skildre Mjøsa anno , ironisk og mere fortrolig med billedmediet end naturen, jeg er turist i. Jeg savner den udsigt! Vinden skriver på søen og sneen i Rolf Jacobsens digt.

Og gravemaskinerne skrev hidsigt i fjeldsiden hele vejen fra Espa til Minnesund under udvidelsen af E6, mens jeg skrev min bog. Et andet sted langs Mjøsa har der engang været smaragder.

Nede i jorden, under frøene, som vil spire. Det er sandt og ligeså umuligt at tænke sig som Rolf Jacobsen med en iPhone i hånden. Alt dette vi skal stappe inn i øynene våre nå. Alle farvenes lyn og tordenvær, angstrop og skrik. Trykksvertestrømmenes evige Niagara. Hver dag — hver dag Nilfloder av halvtenkte tanker. Følg med. Gi plass. Press det sammen for det kommer mer.

Hiv ut det gamle. Ut med det. Det nye er viktigere. Hold takt med tiden. Og den er NÅ. Stapp det inn i øynene. Dytt på her. Inn med det. Klem det sammen til forte slagord. Ingen plass mer til lange forklaringer — eftertanker —. Hiv det ut. Du har fått enda ett øye nå, vet du, så nå ser du hele verden — eller nesten. Det blir i allfall pene farver på det — kanskje ikke helt, men bortimot. Å se det meste, vite nesten alt kunne bare Vårherre i sin tid.

Men var han glad for det? Det sa de ikke noe om. For vi som lever nå blir aldri riktig glade mer. Ikke som ungene, eller som liljene på marken, lerkesangen.

For det vi har sett og hørt går aldri bort igjen. Torden og lyn. Vi fullstappes dag efter dag som fra foringsmaskiner for broilerhjerner, tettpakket i våre bur. Og ingen har lov å unnslå seg. Du har å sitte der. Idag er det blåsevær ute. Hele Mjøsa er hvit. Sitte og se her på sneen og vinden som skriver på den med usynlig blekk. Puste en liten stund. Men ikke for lenge.

Glad får du lov til å bli. Men bare for små, små ting. Og røm ikke tilskogs. Vi finner deg. Men ennå har vi jo lov å tenke mens øynene tygger og svelger at det er noe de gjemmer for oss. Noe de ikke vet ennå. Bortenfor lydene og lyset. Sannheter utenfor sannhetene. Sånne som vinden skriver på sneen. For under sneen ligger jorden og venter. Full av groe. Full av håp. Vet den mer enn vi? I Rolf Jacobsens diktning står leseren overfor en våken og levende tankeprosess hos en sivilisasjonskritisk dikter som fulgte med åpne øyne sin samtids tekniske, sosiale, politiske og kulturelle utvikling.

Som modernismens bildeskapende banebryter i norsk poesi, ble han fascinert av meget av det nye, ikke minst teknikkens framskritt og muligheter. Det åpnet for frisk luft og gav diktene kraft og originalitet. Helt fra Jord og jern var det så.

Samtidig var dens forfatter svært human og bekymret for lurende farer på menneskehetens vei og mistenkte at tingene kunne gå skjevt om den ikke så hvor det bar hen og la merke til signalene.

Tvil og overveielser om utviklingens stadig fortere akselerasjon — ofte uttrykt med lavmælt stemme — merker man sterkere med årene. Av mange dikt framgår den overbevisning at menneskenes livsvilkår og verdens vel i våre dager er tett forbundet med naturvern og økologisk og økonomisk måtehold. Men det er Rolf Jacobsens hjertevarme, hans menneskekunnskap og alle sansers følsomhet — framført med høy eller lav stemme alt etter omstendighetene — som gjør diktene hans så menneskevennlige og trøsterike — tross alt.

Mangfoldigheten i Jacobsens diktverden gjør at «sá á kvölina sem á völina» har du val, så har du kval , som det står i et islandsk ordspråk. Det første av Jacobsens dikt som jeg falt for og oversatte, var «Tømmer», men etter langvarige overlegninger med meg selv har jeg nå trukket «Bre» ut av hatten. Begge disse diktene ble trykt i mine oversettelser av Rolf Jacobsens dikt til islandsk, Bréf til birtunnar Hvorfor «Bre»? Jeg synes diktet i sin egenskap av bare å være dikt skinner like klart i dag som det må ha gjort i , i dikterens første bok.

Dessuten synes det å ha fått en ny dimensjon og er blitt høyst aktuelt i vår tid når breer som bilde på naturens selvskrevne fornyelse og naturkreftenes balanse overfor menneskenes negative inngrep, minsker, og man spår at det kun er et spørsmål om tid før de forsvinner. Der har bildenes og metaforenes mester, Rolf Jacobsen, i sitt korte, grafisk tredelte dikt brukt klassiske virkemidler — som en sikker tegner bruker få streker.

Intet finnes der som ikke burde være med, konturene er klare, komposisjonen målbevisst, og etter fjerde linje er vi — semantisk sett — framme ved et avgjørende vendepunkt, hvor rollene byttes og naturens innbygde vaktskifte finner sted. I blåhvitt og gyllent lys kan man til slutt more seg med å lese mellom linjene og gruble over tenkbare motsetningspar i et dikt som både har en dikterisk verdi i seg selv og formidler livsviktig sannhet.

Om vinteren våkner han op og kjenner sig igjen. Da rider han ut over landet og løfter sin flagrende kappe med latter mot himlen og legger den lydløst ned over skog og sva, over fugler, grantopper og mauren i lyngen. Da er det de som sover og han som våker. Á veturna vaknar hann og kannast við sig aftur. Þá ríður hann um landið og lyftir flaksandi kápu sinni hlæjandi til himins og breiðir hana hljóðlaust yfir skóg og klöpp, yfir fugla, hávaxið greni og maurinn í lynginu.

Þá eru það þau sem sofa og hann sem vakir. Jeg velger diktet «Ildfluene» av en enkel, men for meg særs viktig grunn. Da jeg sammen med musikerne Ingvild Koksvik, Lars Jakob Rudjord og Sigrun Eng turnerte med konsertforestillingen Nattåpent til videregående skoler i Hedmark vinteren , begynte jeg nesten å gråte hver eneste gang Ingvild sang det diktet.

Melodien var så vakker, og det kunne ikke vært noen annen melodi som passet bedre til «Ildfluene», når det først skulle tonesettes. Det gjentok seg hver bidige gang, og jeg måtte se ned i golvet og konsentrere meg så det ikke skulle briste for meg, det skulle tatt seg ut foran en gjeng skoleelever at den godt voksne dama som leste dikt mellom Ingvilds sang og musikkstykkene, satte i å tute. Så jeg holdt meg jo. Årsaken til dette som sprengte i øynene mine, er at det er noe ved hele den historien diktet forteller.

Om de to gamle som sto og kysset hverandre under platantreet. Det vakre i at to gamle mennesker som kanskje har levd veldig lenge sammen, fremdeles har det overskuddet igjen i seg at de kysser. Jeg ser dem for meg, og jeg betrakter de to gamle og kyssingen sammen med de to i diktet, Rolf og kona Petra, jeg venter også på bussen til Velletri. Og jeg får en slik dyp respekt på grunn av kjærligheten jeg ser er mellom de to gamle.

Og så kommer jo den setningen som har hugget seg fast i meg og aldri blir borte. Jeg kommer til å ha den setningen med meg så lenge jeg lever. Det er den setningen som nesten får meg til å begynne å gråte. Også når jeg leser den i Nattåpent, ikke bare når Ingvild synger den:. Dette er et viktig minne som ble til et dikt om noe Rolf og kona Petra opplevde sammen. Poeten Rolf setter sitt stempel på minnet ved at han har lagt merke til ildfluene i mørket, knitrende med lysblink rundt hodet hennes, hans Petra.

Jeg har sett ildfluer, og det er akkurat det de gjør, de blinker i mørket. De to gamle som kysset under platantreet, blir for meg et bilde på Rolf og Petra, som også hadde levd sammen og elsket hverandre lenge. Og setningen «Den som har elsket lenge har ikke levd forgjeves» handler for meg om dem.

Det holder i lange baner som livsmotto. I storm og sol, regn og frost, nede i dype daler, like til fjellets topp. Det var den aftenen med ildfluene da vi sto og ventet på bussen til Velletri at vi så de to gamle som sto og kysset hverandre under platantreet. Det var da du sa, halvt ut i luften halvt til meg: Den som har elsket lenge har ikke levd forgjeves.

Og det var da jeg fikk øye på de første ildfluene i mørket, knitrende med lysblink rundt hodet ditt. Det var da. Jeg velger litt spontant «Heia regnbuen! Jeg blir munter av det diktet. Det skjer noe med meg, noe hemmelighetsfullt når jeg plutselig oppdager regnbuen på himmelen. Følelsen av å ha ett bein på jorda og ett i himmelen er helt korrekt! Og det gir en lykkefølelse et lite øyeblikk å miste kontroll og bare stå og kope som unger med snørr på. Regnbuen er et lite mirakel alle kan se og ta del i.

Rolf Jacobsens dikt har fanget denne helt spesielle luftige opplevelsen som er som en duft! Jeg sier bare tusen takk. Næmmen, der stårn. Også midt i dieselrøyken da dere, nesten rett opp og ned.

Heia regnbuen, tør vi spørre, hva er det du vil oss, også akkurat nå i en tid som denne her. Ett bein på jorda og ett i skyene. Vi vet det.

Vi bare står og koper akkurat som unger. Med snørr på. Kanskje er vi daue nå, uten at vi vet det. For dette er rart, nesten mistenkelig. Nesten som en duft. Et hemmelig signal — kanskje en hån. Ett bein på jorda, ett i himmelen. Helt korrekt. Karsten Hoydal —90 er født i Tórshavn på Færøyene. Han tok landbruks- og fiskeriutdannelse i Danmark og jobbet senere for blant andre FN i Ecuador.

Som politiker representerte han Tjóðveldisflokkurin Republikanerne og var blant annet medlem av Færøyenes landstyre- og lagting. Hoydal var også initiativtaker og medstifter av Mentunargrunnur Føroya Færøernes kulturfond i Han debuterte i og utga tre diktsamlinger.

I tillegg er han kjent for sine mange nasjonale sangskatter. Det skjønnlitterære forfatterskapet inngår som et betydningsfullt ledd i den mangfoldige virksomheten hans.

Diktene er preget av fantasi og gir spesielt maktfulle uttrykk for dikterens varme, ofte ekstatiske naturfølelse som både omfatter hans forhold til det hjemlige jordnære og det kosmiske. Et tema i diktene er motsetningen mellom lys og mørke, håp og destruksjon. Karakteristisk for poesien hans er en rik naturmetaforikk og en undrende, men også kritisk holdning til natur og vitenskap.

Karsten Hoydal var en betydningsfull kulturpersonlighet, litteratur- og kunstkritiker, tidsskriftredaktør m. På en gåtur langs Mjøsa, som Hoydal syntes var så stort som et hav, fortalte Jacobsen om domkirkeruinene, og om Sigrid Undset og boken hun har skrevet om Olav Audunsson.

Hoydal glemmer aldri Jacobsens helt spesielle formidlingsevne — myk, litt forsiktig — og de mange vakre fortellingene mens de spaserte der ute på Domkirkeodden. Hoydal skriver videre at når man leser Rolf Jacobsens dikt, får man ofte følelsen av at dikteren står ved siden av en og hvisker en i øret vakre og dyptgående bilder av mennesket og dets kompliserte eksistens i vår tid.

Diktet jeg har valgt, er høyst aktuelt også for vår tid. Heihei vent nå roper vinden, det kommer et lavtrykk til og jeg skal velte en lysmast i Valsøyfjord. Vent mine venner vent sier gamle Jorden. Jeg har mine tider å passe. Mange land som skal ha sitt daglige lys. Vent på oss sier de fillete og de sultne folkene. Alt på jorden hører jo dere til. Tenn iallfall en lampe så vi kan se hvor vi er. Bíða eftir mær sigur snigulin. Hav ikki sovorðnan skund.

Og hygg niður fyri teg. Eg eri vátur um beinini. Heihei bíða nú rópar vindurin, eitt lágtrýst kemur afturat og eg skal koyra ein ljóssteyra um koll í Valsøfirði. Bíðið vinir mínir bíðið sigur gamla jørðin. Eg havi tíðir mínir at røkja.

Nógv lond sum skulu hava sítt dagliga ljós. Bíðið eftir okkum siga tey illa kløddu og svongu fólkini. Alt á jørðini er tykkara ogn. Tendrið í hvussu er eitt ljós so vit kunnu síggja hvar vit eru. Det går ikke. Alle vet man må velge ett av bandene, og da selvfølgelig helst Stones. Selv har jeg det på den samme måten med Rolf Jacobsen og Hans Børli, alle vet man må velge, men jeg klarer ikke.

Jeg skal ikke spekulere i hvem som er Stones og hvem som er Beatles av de to hedmarksdikterne, bare konstatere at de begge har vært med i livet mitt i mange år. Samtidig vil jeg røpe en liten hemmelighet. Hver gang eller i hvert fall ofte når jeg sitter fast i min egen skriving, så leser jeg Jacobsen og Børli som en blanding av et mentalt friminutt og en desperat søken etter hjelp, etter en måte å komme meg videre på.

Hvor mange ganger har ikke Jacobsens gravemaskiner og togspor hjulpet meg i gang igjen, akkurat som Børlis høst og vinter? Den aller første diktsamlingen jeg noen gang eide, var Børlis Frosne tranebær , mens jeg året etter kjøpte Nattåpent , og det er her mitt favorittdikt av Jacobsen — «Plutselig. I desember» — er hentet fra. I desember. Jeg står til knes i sne. Sikkert, jeg har bare ikke lest det ennå. Det er noe med repetisjonene.

Historien bak. Det vakre. Det skjøre. Reisene våre tilslutt: […] Her er så ødslig nu og tiden mørkner. Han får det vanskeligste diktet han noen gang skrev, til å framstå som nesten enkelt å forfatte. Han lager stor kunst av de hverdagslige små bildene, og evner nærmest å gi døden et tilforlatelig drag. I motsetning til Dylan Thomas gjør han seg klar til å gå stille og rolig inn i den gode natta. Han skriker ikke, raser ikke, river seg ikke i håret.

Henger bare hatten og frakken sin på knaggen i gangen og lukker døra stille bak seg. Ja, nettopp stille er et nøkkelord når det gjelder å beskrive «Plutselig. I desember». Det har noen av de stilleste linjene jeg vet om, samtidig er diktet fullt av liv, selv om det handler om død.

Det er denne kombinasjonen, balansegangen mellom det poetiske og det personlige, det private og det grensesprengende universelle som gjør at jeg aldri går lei av «Plutselig. Jeg finner alltid noe nytt, noe med rytmen, måten han setter punktum på, de litt gammelmodige ordene, bruddene, hvordan ting settes opp mot hverandre, som gjør at jeg fortsatt — snart 30 år etter mitt første møte med dette diktet — blir fylt av en overveldende følelse av å bli satt ut.

Selv har jeg bare klart å gi ut én diktsamling, og hadde det ikke vært for «Plutselig. I desember», kan jeg ikke forstå hvordan jeg kunne ha skrevet titteldiktet i Kjære deg min kjære. Snakker med deg og får ikke svar.

Du tier. Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt, smilet, tårene og motet. Symaskinen din og alle arbeidsnettene. Reisene våre tilslutt: — under sneen. Under den brune kransen. Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok. Og plutselig ingenting mer. Du sov. Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene, druene i Valladolid, solnedgangene i Nemi — under sneen. Lynsnart som når en bryter slås av blir alle billedsporene bak øyet tonet ned, visket ut av livets tavle.

Eller blir de ikke? Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår og alt du bar til huset. Er det borte — under sneen. Under den brune kransen? Kjæreste venn, hvor er vår glede nu, de gode hendene, det unge smilet, hårets lyskrans over pannen din, ditt mot og dette overskudd av liv og håp? Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg. Side ved side. La oss se det ukjente. Her er så ødslig nu og tiden mørkner. Ordene blir så få og ingen hører mer. Kjæreste, du som sover.

Da jeg fikk spørsmål om å velge et dikt av Rolf Jacobsen til denne spalten, var det første diktet som falt meg inn, «Pusteøvelse» i samlingen med samme navn fra Gravdahl Bokhandel har vært så heldig at vi har fått lov til å bruke dikt av Rolf Jacobsen på våre bokmerker.

Det første bokmerket ble produsert på begynnelsen av tallet og var designet av en grafiker og kunstner fra Bergen. Bokmerket ble veldig fint, og diktet var «Pusteøvelse». Jeg synes dette er et veldig vakkert dikt. Vi lever i ei tid med store miljøpolitiske utfordringer. Det etterspørres økokritisk litteratur. Dette diktet synes jeg sier mye om mennesket og universets kompleksitet, og om hvor lite vi egentlig vet både om oss selv og naturen.

Alt i satte Rolf Jacobsen ord på tanker som verden i dag har store problemer med å ta inn over seg. Et vakkert dikt som òg kan hjelpe oss med å forstå naturens enorme betydning for vår eksistens. Hvis du kommer langt nok ut får du se solen bare som en gnist i et sluknende bål hvis du kommer langt nok ut. Hvis du kommer langt nok ut får du se hele Melkeveiens hjul rulle bort på veier av natt hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut får du se Universet selv, alle lysår-milliardenes summer av tid, bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt som juninattens stjerne hvis du kommer langt nok ut. Fordi diktet er det første diktet jeg leste av Rolf Jacobsen. Fordi det er urbant. Fordi det likner rocke-lyrikken, som jo også jager byens sjel på tvers av byens midte.

Fordi det lodder dypere. Fordi det favner breiere. Fordi det vet godt om det fjerne. Fordi det mumler om det hemmelige. Fordi det snakker om det åpenbare. Fordi det glir ned i understrømmene. Fordi det driver på overflaten. Fordi det hvisker om skiten. Fordi det synger om det skjønne. Fordi det påminner oss om det gamle.

Fordi det lever i det siste. Fordi det er alvorlig. Fordi det er lett. Fordi det står aleine. Fordi det bor blant mange. Fordi det husker. Fordi det glemmer. Fordi det er det første diktet jeg leste av Jacobsen, kjennes det ut som. Under rennestensristene, under de skimlete murkjellere, under lindealléenes fuktige røtter og parkplenene:. Fra østens skyhøie menneskealper, fra vestens villafasader bak spirea — de samme usynlige lenker av jern og kobber binder oss sammen.

Ingen kan høre telefonkablenes knitrende liv. Ingen kan høre gassledningenes syke hoste i avgrunnen. Ingen kan høre kloakkene tordne med slam og stank hundrede mil i mørke. Byens jernkledde innvolder arbeider. Men oppe i dagen danser jo du med flammende fotsåler over asfalten, og du har silke mot navlens hvite øie og ny kåpe i solskinnet.

Og oppe i lyset etsteds står jo jeg og ser hvordan cigarettens blå sjel flagrer som en kysk engel gjennem kastanjeløvet mot det evige liv. I desember» er et dikt som stadig, når det står der, overrumpler meg og berører meg i en slik grad at det kan få meg til å gråte, sjøl om jeg har lest det mange ganger.

Det som står der, burde ikke komme på meg som en overraskelse, men det gjør det likevel, uunngåelig. Kanskje fordi styrken i det ikke minsker med åra, men blir enda sterkere for meg som leser. Krever dette diktet en leser som vet hva det er å miste? Jeg tror ikke det. Men likevel er følelsen av gjenkjennelse sterk. Kanskje vet alle noe om å miste, uavhengig av alder, uavhengig av død. Fordi man med åra opplever tap, på den ene eller den andre måten.

Opplever at folk blir borte. Og kjenner seg igjen i den i diktet som blir stående igjen. Ved ei tidsgrense: Nå blir ingenting mer det samme. Det er noe nærmest filmatisk konkret over diktet, det åpner for en rekke klare bilder, leseren blir en som ser: Den aldrende mannen til knes i snø på kirkegården. Den brune kransen. Og fra dager før dette, i et anna lys: huset deres, symaskinen og arbeidsnettene.

Reisene, solnedgangene. Dette jeget og dette duet lar meg se Rolf og Petra, så klart og tydelig, to mennesker jeg aldri har møtt.

Og samtidig er de oss alle. Vi som leser diktet, flytter inn i diktets jeg og du. Vi flytter inn i huset, vi deler symaskin og arbeidsnetter — eller noe tilsvarende — reiser og hverdager.

Både diktet og leseren vet hva det er å dele noe med et menneske. Det er absurd å forestille seg at det en dag skal ta slutt. Dette kan aldri bli banalt. Kjærligheten, samhørigheten. Alt man har delt. Og smerten ligger hos den som snakker, som ikke har rukket å innfinne seg med den nye virkeligheten.

Derfor følger spørsmålene tett på hverandre: «Hvor er vår glede nu, de gode hendene, det unge smilet, […]? Den brune kransen? Rytmisk; insisterende. Og med et spørsmål i seg. Som for å forstå det.

Et jeg som prøver å forstå, og likevel ikke kan. For jeget henvender seg jo nettopp til duet, den fraværende, og gjør henne til en tilstedeværende. Og samtidig vet han så inderlig godt at han ikke kan hente henne med seg tilbake: Hun er tapt, hun er hans Evrydike.

Han står tilbake og har bare sangen igjen. Da jeg fikk denne oppfordringen om å hente fram et Rolf Jacobsen-dikt til hjemmesiden, bestemte jeg meg fort for at jeg ikke skulle velge noen av de kjente tekstene, antologitraverne. Derfor har jeg plukket ut et dikt som mange kanskje ikke husker de har lest i det hele tatt, men som jeg håper noen synes det er fint å bli gjort oppmerksom på.

Valget falt på et av diktene i debutsamlingen, det som heter «Løipe». Noe av grunnen til at jeg valgte akkurat dette diktet, er at det er årstidsrelevant.

Det dreier seg om å gå på ski i norsk natur, og setter ord på noen av de tanker man kan ha i den forbindelse. Og egentlig tror jeg ikke det dreier seg om så mye mer enn akkurat det.

Jeg leser ikke noe overført betydning inn i diktet. Det dreier seg ikke om livets løype. Likevel handler det om så mye mer enn akkurat det å gå på ski. Her forsøker dikteren å formidle den følelse av fortettet liv det gir å tenke på at hvert øyeblikk vi lever, er ugjenkallelig forbi i neste øyeblikk og kommer aldri tilbake.

Hvert skispor skal utslettes og erstattes av nye. Men skien gled med trygge skjær på landets tak den rake vei fra øst mot vest til Tyristøl. Og ingen annen uten mig så disse fjell med flammer på og dette grønne himmeltak av irret is. Da blinket frem mot øiets vann et gammelt spor mot dal og støl, den samme vei med skarebrem. Den samme vei, det samme lyn mot øiets hud idag som da. De samme fjell med flammer på, det samme síg av hånd og kne i vind. Og i de lange liers fall, i kjerrets pisk i svaets sprut jeg kjente landets kåte kyss.

Og Tyristøl var rundt omkring. Og svarte huser grov sig frem og sa goddag med hatt av sne og sov igjen. Nu festet mine slanke ski et silkegarn til jordens pels — et stjernerisp. Det er jo så mye å velge i — men inspirert av en bok om Olav H.

I dag, mindre enn noen gang er det nødvendig å bo i store byer. Og ikke minst lever vi i en tid hvor det er viktig at vi snakker med vår egen tunge og tar standpunkt til tidens store utfordringer. Det er ikke nødvendig å bo i slike digre byer. Det er ikke nødvendig å rope høyt fra talerstoler for å bli hørt. Det er ikke nødvendig stadig å tenke andres tanker eller å snakke med andres munn.

Rart land, det her, — bortafor Grorud. Nordlys og nymåne istedenfor gatelys. Myrsørpe istedenfor fortauer. Svupp — svupp sier det når du går inn i de nye tidene, foran de fleste som ikke kan se eller høre for motorbrølet, neonflammene eller de skingrende stemmene. Jeg er litt småsvak for de svære fjellene der vest, islyset fra fonnene, og havet som stikker fingrene inn her for å kjenne om vi ennå er blant de levende, — og for de store stillhetene — du får god hørsel av dem og váre nerver.

Du hører tingene nesten før det er skjedd — bortafor Grorud eller Hakadal eller Sokna. Lese og lytte og skrive ned. Slippe å tenke andres tanker, eller snakke med andres munn.

Rolf Jacobsens poesi er billedkunst; med hverdagslig fortrolighet beveger han seg mellom støvet og stjernene, og ser — som sin mer obskure kollega — «a world in a grain of sand and a heaven in a wild flower». Men han kan også være underfundig som de Chirico og urban som Hopper.

Kunstneren som tenker og skaper — som postdogmatisk mystiker? Livsnære gleder, pine og paradokser er samtidig figurer mot en grunn — mot «stillheten efterpå», tilværelsens tause og tidløse klangbunn.

Den fremstilles som en sjelden og skjør gave som krever aktiv oppmerksomhet, «som en fugleunge mellem dine hender» — i slekt med «søvnens sprog», «den stille rytme som himmelen har gitt menneskene» «— Når de sover».

Vitenskapen bekrefter at vi stammer fra stjernene, men fnyser av tanken på at vi skal vende tilbake. Rolf Jacobsen mente vel, som sin moderne trosfelle Teilhard de Chardin, at vi ikke seiler gjennom universet helt på måfå — fra hydrogen og karbon til Shakespeare og cyberspace. Da må det også være ting å hente i kjølvannets morild — gullkorn som fortsatt gløder fra øyeblikket før The Big Bang.

Kan dét være en inngang til det litt kantete «Marmor»? I en tid da «alt skal bli nytt», er det fristende å avfeie diktet som bakstreversk nostalgi. Men ro og uro hører sammen som Yin og Yang. Kanskje vi bør gi oss litt tid til å dvele ved «stillheten i marmor»? Ting tenkt og skapt i fortiden kan være «bærere av et gammelt lys» — uttrykk for en tidløs lengsel. Vinden vifter av H. Alt skabt har jo -- av Henrik Ibsen Lægedom av Christian Winther Mit hjerte og min lyre av Th.

Et hjem av Henrik Ibsen Til en veninde av E. Med en buket Henrik Wergeland Skjulte toner av Johan Sebastian Welhaven En Bøn av Vilhelm Bergsøe Foraarsgrønt av Holger Drachmann Træet stod færdigt av Bjørnstjerne Bjørnson Gjensyn av F. Paludan-Müller Øieblikket av C. Vidnesbyrd av Hans Vilhelm Kaalund Sang av Christian Winther Bed av Henrik Wergeland Lovfast er jo -- av Henrik Ibsen April av Bjørnstjerne Bjørnson Bekjendelse av Hans Vilhelm Kaalund Personlige verktøy Opprett konto Logg inn.

Denne siden ble sist redigert Personvern Om Norske Dikt. Moderne Angsten. Det var en gang! Den kongelige gave. To dikt om damer.

❶God natt dikt – 14 flotte dikt til en du er glad i|Bestill blomster|Gratulerer med dagen – 50 tekster og hilsener|Alla ämnen|God natt dikt - Samling av 14 søte god natt dikt|Kjærlighet meldinger for kjæreste, kjæreste, kone og mann]

Natta dikt til kjæresten denne siden finner du en samling av gratis vektklubb natt dikt som sex movis passe både til barn eller kjæresten. Skrevet av: Redaksjonen i tekstforslag. Dagen har vært lang og du lindex norway sliten og trøtt vi har jaget vekk monster og vi har satt døren på gløtt. Vi 2xu tights størrelse lest fine eventyr og vi har sunget byssan lull nå kan du trygt sove vårt lille gull. Kjolebutikk drammen opp på himmelen, langt i det fjerne, massasje sotra en vakker debby ryan sex storslagen stjerne, når du ser den, så tenk på meg, for akkurat da sendes nattklemmer til deg. Et erotic gif om en avslappende natt, sendes til deg, min dyrbare tilt oslo, lukk dine øyne og ta fatt på ferden, inn i din egen drømmeverden.