Nattahistorier - Nattahistorier + matte = sant - Familieliv, annonsørinnhold fra VG Partnerstudio

Men det hjalp ikke. Kongsdatteren var like stø og alvorlig. Så tok de ham og skar tre brede, røde remmer av ryggen hans og sendte ham hjem igjen. Da han vel var kommet hjem, ville den andre sønnen i veien.

Han var skolemester, og en underlig figur til kar var det. Han var låghalt, og det så det forslo. Best han var liten som en guttunge, reiste han seg på det lange benet sitt, og ble så stor som et troll. Og til å legge ut var han riktig svær. Skolemesteren strøk ut på tråkka; der stilte han seg opp utenfor vinduet til kongsdatteren, og han prekte og messet etter syv prester, og leste og sang etter syv klokkere som hadde vært i bygda der.

Kongen lo så han måtte holde seg i svalstolpen, og kongsdatteren ville til å dra på smilen, hun òg, men så var hun like stø og alvorlig igjen, og så gikk det ikke bedre med Pål skolemester enn det hadde gått med Per soldat - for Per og Pål hette de, måvite. Så ville den yngste i veien, og det var Tyrihans. Men brødrene lo og gjønte av ham og tedde ham de såre ryggene sine, og faren ville ikke gi ham lov, for han sa det kunne ikke nytte for ham, som ikke hadde noe vett; ingenting kunne han og ingenting gjorde han, han satt bare i peisen som ei katte, og grov i oska og spikket tyristikker.

Men Tyrihans ga seg ikke, han gnålte og gnog så lenge til de ble kei av gnålet hans, og til sist fikk han lov til å gå til kongsgården og friste lykken. Da han kom til kongsgården, sa han ikke det at han ville få kongsdatteren til å le, men han ba om han kunne få tjeneste der.

Nei, de hadde ikke noen tjeneste til ham, men Tyrihans ga seg ikke for det; de kunne visst ha bruk for én til å bære ved og vann til kokkejenta på slik en storgård, sa han; ja, det syntes kongen ikke kunne være så ulikt, og han var vel kei av gnålet hans, han òg; så skulle Tyrihans få lov å være der og bære ved og vann til kokkejenta til sist.

En dag han skulle hente vann i bekken, fikk han se en stor fisk, som sto under en gammel fururot som vannet hadde skåret jorden unna; han satte bøtta si så sakte under fisken. Men da han skulle gå hjem til kongsgården, møtte han en gammel kjerring, som leide en gullgås. Ja, det byttet ville Tyrihans gjerne gjøre. Han hadde ikke gått langt, før han møtte en gammel kjerring.

Da hun så den fine gullgåsa, måtte hun bort og kramse på den. Hun gjorde seg så søt og lekker, og så ba hun Tyrihans om hun fikk lov til å klappe den pene gullgåsa hans. I det samme hun klappet på fuglen, sa han:.

Da han hadde gått et stykke til, traff han en mann som hadde noe utalt med kjerringa, for et spikk hun hadde gjort ham. Da han så det at hun stridde så hardt for å bli fri, og skjønte hun hang så vel fast, syntes han han trygt kunne gi henne en dult til takk for sist, og så spente han til kjerringa med ene foten.

Nå gikk de et godt stykke, til de kom bort imot kongsgården. Der møtte de smeden til kongen; han skulle til smia og hadde en stor smietang i hånden. Denne smeden var en gap, som støtt var full av leven og fantestreker, og da han så dette følget komme hoppende og hinkende, lo han først så han sto tvikroket, men så sa han:. Det må vel være gassen han som rugger i forveien. Gåsa, gåsa, gåsa, gåsa, gåsa! Men flokken stanset ikke - kjerringa og mannen så bare arg på smeden for det han gjorde narr av dem.

Så måtte smeden også med. Han slo nok kryl på ryggen, tok spenntak i bakken og ville løs, men det hjalp ikke, han satt så fast som han var skrudd inn i det store skruesteet i smia, og enten han ville eller ikke, måtte han danse med. Da de kom fram mot kongsgården, fór gårdshunden imot dem og gjødde som det var skrubb eller langfant, og da kongsdatteren skulle se ut gjennom vinduet hva som var på ferde, og fikk se dette taterfølget, satte hun i åle.

Men Tyrihans, var ikke fornøyd med det. Da de kom forbi kjøkkenet, sto døren oppe, og kokka holdt på å stampe grauten; men da hun fikk se Tyrihans og flokken, kom hun farende ut i døren med tvaren i den ene hånden og kokkesleiva full med rykende graut i den andre, og lo så hun ristet, og da hun fikk se at smeden var med, slo hun seg på låret og satte så i å storle.

Men da hun hadde ledd riktig ut, syntes hun også at gullgåsa var så fin at hun måtte bort og klappe den. Men da kokka hørte det, ble hun sint. Men da de kom utenfor vinduet til kongsdatteren, sto hun og ventet på dem, og da hun så de hadde fått med kokka, både med grautsleiv og tvare, slo hun opp hele latterdøren og lo så kongen måtte støe henne.

Så fikk Tyrihans prinsessen og halve kongeriket, og bryllup holdt de så det både hørtes og spurtes. Det var en gang en mann som hadde tre sønner, Per og Pål og Espen Askeladd; men annet enn de tre sønnene hadde han ikke heller, for han var så fattig at han eide ikke nåla på kroppen, og derfor sa han titt og ofte til dem, at de fikk ut i verden og se å tjene sitt brød; hjemme hos ham ble det så ikke annet enn sveltihjel likevel.

Et godt stykke borte fra stua hans lå kongsgården, og like utenfor vinduene til kongen hadde det vokset opp en eik, som var så stor og diger at den skygget for lyset i kongsgården; kongen hadde lovt ut mange, mange penger til den som kunne hugge ned eika; men ingen var god for det, for så fort en skåret en flis av eikeleggen, vokste det to isteden.

Så ville kongen også ha gravet en brønn, som skulle holde vann hele året; for alle grannene hans hadde brønn, men han hadde ingen, og det syntes kongen var skam. Til den som kunne grave en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, hadde kongen lovt ut både penger og annet.

Men det var ingen som kunne få gjort det; for kongsgården lå høyt, høyt oppe på en bakke, aldri før hadde de gravet noen tommer, så kom de til harde berget. Men da nå kongen hadde fått i hodet at han ville ha gjort disse arbeidene, så lot han lyse opp på alle kirkebakker både vidt og bredt, at den som kunne hugge ned den store eika i kongsgården og skaffe ham en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, han skulle få kongsdatteren og halve riket. Det var nok av dem som ville prøve seg, kan du vel vite, men alt de knartet og hugg, og alt de rotet og grov, så hjalp det ikke, eika ble tykkere og tykkere for hvert hugg, og berget ble ikke bløtere det heller.

Om en stund så ville de tre brødrene i veien og prøve seg også, og det var faren vel nøyd med, for vant de ikke kongsdatteren og halve riket, så kunne det da hende de fikk tjeneste ensteds hos en bra mann, tenkte faren, og mer ønsket ikke han; og da brødrene slo på det at de ville til kongsgården, sa faren ja på flygende flekken, og så la Per og Pål og Espen Askeladd av gårde. Da de hadde gått et stykke, kom de til en granli, og like opp for den var en bratt hei; så hørte de noe som hugg og hugg oppe i heia.

Da han kom ned igjen til brødrene sine, ga de seg til å le og gjøre narr av ham. Da de så hadde gått en stund igjen, kom de under en berghammer; oppi den hørte de noe hakket og grov. Så gikk de et godt stykke sammen igjen, til de kom til en bekk; tørste var de nå alle tre, etter det de hadde gått så langt, og så la de seg ned ved bekken og skulle drikke. Hvor bekken kommer ifra? Har du aldri sett vannet renne opp av en olle i jorda da? Da han kom langt oppmed, ble bekken mindre og mindre, og da han kom enda et stykke fram, fikk han se en valnøtt; fra den sildret vannet ut.

Det ser vel fælt rart ut, kan jeg tenke? Da de så hadde gått et stykke igjen, kom de til kongsgården; men da alle i kongeriket hadde fått høre at de kunne vinne kongsdatteren og halve riket, hvis de kunne hugge ned den store eika og grave brønn til kongen, så var det kommet så mange som hadde prøvd lykken sin, at eika var dobbelt så stor og tykk nå, som den var fra førstningen; for den vokste ut to fliser for hver de skåret ut med øksen, kan du vel minns.

Derfor hadde kongen nå satt den straff at de som prøvde seg og ikke kunne felle eika, skulle settes ut på en øy og begge ørene skulle klippes av dem. Men de to brødrene lot seg ikke skreppe av det, de trodde nok de skulle få ned eika, og han Per, som eldst var, skulle nå til å prøve seg først.

Men det gikk med han som med alle de andre som hadde hugget på eika; for hver flis han fikk skåret ut, vokste det ut to isteden, og så tok kongens folk ham og klippet av ham begge ørene og satte ham ut på øya. Nå ville han Pål til, men det gikk like ens med ham; da han hadde hugget en to-tre hugg, så de fikk se at eika vokste, tok kongens folk ham også og satte ut på øya, og ham klippet de ørene enda snauere av, for de syntes han kunne lært å ta seg i vare.

Så ville Espen Askeladd til. Han tok opp øksen av skreppa og skjeftet den på skaftet igjen. Da det var gjort, tok Espen fram grevet sitt og satte det på skaftet. Da han hadde fått den så dyp og så stor han ville, tok Espen Askeladd fram valnøtten og la i det ene hjørnet på bunnen, og så tok han ut mosedotten.

Så hadde Espen hugget ned eika som skygget for kongens vinduer, og skaffet brønn i kongsgården, og så fikk han kongsdatteren og halve riket, som kongen hadde sagt; men godt var det for han Per og han Pål at de hadde mistet ørene, for ellers hadde de hver time fått høre det alle sa, at Espen Askeladd hadde ikke undres seg så galt enda. Det var engang en husmann som hadde en eneste sønn, og denne gutten var skrøpelig og hadde måtelig helse, så han ikke orket å gå på arbeid.

Han hette Frikk, og litenvoren var han også, så kalte de ham Veslefrikk. Hjemme var det lite både å bite og brekke, så gikk far hans ut på bygda og ville feste ham bort til gjeter eller visergutt.

Men det var ingen som ville ha gutten hans før han kom til lensmannen; han skulle ta ham, for han hadde nylig jaget visergutten sin, og det var ingen som ville til ham, for han hadde ord for å være en skarv. Det var bedre noe enn ikke noe, tenkte husmannen, maten fikk han da, for hos lensmannen skulle han tjene for kosten; og lønn og klær ble det ikke talt om.

Men da gutten hadde vært der i tre år, ville han reise, og da ga lensmannen ham hele lønnen med én gang. Han skulle ha én skilling for året; mindre kunne det ikke være, sa lensmannen; så fikk han tre skilling i alt. Veslefrikk syntes nok det var store penger, for han hadde aldri eid så mye; men han spurte om han ikke skulle ha noe mer.

Men han skulle da få lov til å gå ut i kjøkkenet og få litt mat i nisteskreppen sin, og så gikk han på byveien og skulle kjøpe klær. Han var både lystig og glad, for han hadde aldri sett en skilling før, og rett som det var, så kjente han etter om han hadde dem alle tre. Da han hadde gått langt og lenger enn langt, var han kommet inn i en trang dal med høye fjell på alle kanter, så han ikke syntes det var noen vei til å komme fram; han tok til å undres på hva som kunne være på hin siden av disse fjellene, og hvordan han skulle komme over.

Men han måtte opp, og så la han i vei; han orket lite og måtte hvile stundomtil, og da regnet han etter hvor mange penger han hadde. Da han kom opp på det høyeste, var det ikke annet enn en stor mosefly; der satte han seg og skulle se om han hadde skillingene sine igjen, og før han visste av det, kom det til ham en fattigmann, og han var så stor og lang at gutten satte i å skrike, da han riktig fikk se hvor stor og lang han var.

Da han hadde gått en stund, ble han trett og satte seg til å hvile igjen. Da han så opp, så var det en fattigmann der igjen, men han var enda større og styggere enn den første, og da gutten riktig fikk se hvor stygg og lang han var, så satte han i å skrike. Så gikk han en stund igjen til han ble trett, og så satte han seg og hvilte, og da han vel hadde satt seg, kom det til ham en fattigmann igjen; men han var så stor og stygg og lang, at gutten så oppetter og oppetter til han så like til himmels, og da han riktig fikk se hvor stygg og fillete han var, satte han i å skrike.

Så fikk han få skillingen da, sa Veslefrikk, det var ingen råd for det; for så hadde hver sin og han hadde ingen. Først gikk han til landhandleren og ba om klær, og på en bondegård ba han om en hest, og på en annen ba han om slede, og ensteds ba han om finnmut, og det var ikke nei å få for ham; om det var aldri så store knipere, måtte de gi ham det han ba om.

Til sist reiste han gjennom bygda som en staselig storkar og hadde både hest og slede. Da han hadde reiste et stykke, møtte han lensmannen som han hadde tjent hos. Ser du den skjæra som sitter i grana der borte? Det ville lensmannen gjerne, om det skulle være, sette hest og gård og hundre daler på at han ikke var god for; men han skulle da sette alle de pengene han hadde på seg, og hente den skulle han, når den falt; for han trodde aldri det var råd å rekke så langt med noen børse.

Men med det samme det smalt, falt skjæra ned i et stort klungerkjerr, og lensmannen strøk bort oppi kjerret etter den, og tok den opp og ga den til gutten. I det samme la Veslefrikk til å stryke på fela, og lensmannen til å danse så tornene slet i ham; og gutten spilte og lensmannen danset og gråt og ba for seg, til fillene føk av ham og han nesten ikke hadde en tråd på seg.

Da gutten kom til byen, tok han inn på et vertshus. Han spilte, og de som kom dit danset, og han levde både lystig og vel; det var ingen sorg for ham, for ingen kunne si nei til det første han ba om. Men som de var i beste leken, kom vekterne og skulle dra gutten på rådstuen, for lensmannen hadde klaget over ham, og sagt at han hadde overfalt ham og plyndret ham og nesten tatt livet av ham, og nå skulle han henges; det var ikke å be for.

Men Veslefrikk hadde råd for all uråd han, og det var fela. Han tok til å spille på den, så måtte vekterne danse til de lå der og gapte. Så sendte de soldater og vakt i veien. Men det gikk ikke bedre enn med vekterne; da Veslefrikk fikk fram fela, måtte de til ådanse, så lenge han orket å få den til å låte; men de var klar lenge før.

Til sist så lurte de seg på ham og tok ham mens han sov om natten, og da de hadde fått ham, ble han dømt til å henges straks, og det bar avsted til galgen med det samme. Det stimlet sammen en mengde folk som skulle se dette vidunderet, og lensmannen var også med, og han var så sjeleglad for han skulle få rett for pengene og skinnet sitt og få se at de hengte ham.

Men det gikk ikke fort; for Veslefrikk var skrøpelig til å gå, og skrøpeligere gjorde han seg; fela og børsa dro han med seg også, det var ingen god for å få fra ham dem; og da han kom til galgen og skulle klyve opp på stigen, hvilte han for hvert trin. På det øverste satte han seg, og spurte om de kunne nekte ham et ønske, om han ikke kunne få lov til én ting: han hadde slik lyst til å låte en låt og leike en leik på fela før de hengte ham.

Men lensmannen ba for Guds skyld, at de ikke skulle la ham få lov til å klunke på en streng, ellers var det ute med dem alle sammen; skulle gutten ha lov til å spille, måtte de binde ham til den bjerka som sto der. Veslefrikk var ikke sen om å få fela til å låte, og alle som var der, til å danse, både de som gikk på to og de som gikk på fire, både prost og prest, skriver og fut, og lensmann og mestermann og bikkjer og svin.

De danset og lo og skrek om hverandre; somme danset til de lå som døde; noen danset til de datt i svime. Galt gikk det med dem alle; men verst gikk det med lensmannen, for han sto gjuret til bjerka og danset og skurte store stykker av ryggen sin på den. Det var ikke noen som tenkte på å gjøre noe med Veslefrikk, og han fikk gå med børsa og fela si som han ville, og han levde vel alle sine dager, for det var ingen som kunne si nei til det første han ba om.

Det var på den tiden da alle kunne tale, at det fantes en pannekake som ikke ville bli spist. Hver gang noen prøvde å spise den, tryglet den på sine knær om å få fortsette å leve. En biff eller noe grøt, for eksempel, sa pannekaka og kledde på seg sitt uskyldigste smil. Så var det en etermiddag da gubben og gamla lå og dro seg på sofaen, at de kjente sulten begynte å gnage i skrotten.

Da pannekaka forstod at gubben og gamla var på vei for å spise den, veltet den seg ned på gulvet og trillet som et hjul ut av kjøkkenet og ut av huset så fort det lot seg gjøre. Men pannekaka ville så klart ikke stoppe. Den hadde nemlig fått smaken på friheten. Hva nå enn den mente med det. Så la de på sprang etter pannekana, alle som en. Pannekaka først, gubben og gamla etter. Gamla med kjeppen i den ene hånda og sleiva i den andre.

Pluss disse tenåringene da. Og en okse og lensman måtte også ha enge seg på. Vi må ikke glemme at det var en sau med også. Mem pannekaka nektet å stoppe. Den trillet og trillet. Etter en stund hadde pannekaka trillet seg fram til en dølahest. Slik gikk det slag i slag. Pannekaka først og en salig blanding av mennesker og dyr etter.

Underveis treffer pannekaka plenty av folk og røvere fra en annen by som ville ta seg en bit av den. Men pannekaka, den luringen, klarte hele tiden å smette unna. Etter først å ha kommet med kvikke kommentarer og småvittige enderim     Dere tar tegninga. Pannekaka fortsatte med den evinnelige rullingen sin. Den rullet nedover, bortover og oppover, fram og til siden. Og jo lengre den rullet, dess mindre ble den.

For på den tiden fantes det ikke asfalterte veier sånn som i dag. Det fantes bare grusveier og en og annen sti. Tilslutt var ikke pannekaka større enn en tiøring og som dere husker var den veldig liten.

Så er det visst noe med at pannekaka havner på et sted der den trenger hjelp fra noen andre, ettersom den selv har blitt så utrolig liten. Ai, ai, ai sukket pannekaka og tittet seg rundt. Der fikk den øye på en gris, en frosk og noe som lignet på en gås eller no'. Jeg trenger visst hjelp av dere. For det var en gås. Hva det var pannekaka trengte hjelp til, er litt uklart.

Jeg som leser dette har virkelig ikke peiling. Men samme kan det være, for grisen, frosken og gåsa lot ikke til å bry seg noe særlig om det. De gikk straks i gang med å hjelpe. De halte og dro, de halte og dro. Dermed hjalp grisen, frosken og gåsa pannekaka så godt de kunne.

Og da de hadde hjulpet ferdig, var den vesle pannekaka veldig takknemlig for at dyrene hadde trådt til da det gjaldt som mest. Pannekaka gulpet da den hørte hva gåsa sa. Og med ett skjønte den at alla løftene om hjelp ikke var verd papiret det var skrevet på. Ikke jeg, sa frosken Men det vil jeg, kvekket gåsa og slukte hele den lille pannekaka i en bit.

Og ettersom eventyret handlet om en pannekake så er det vel slutt da eller hva? Bruk hånden og vis hva den gjorde etter som fortellingen skrider frem. Det var en gang en hånd.

Og hånden hadde 5 fingre som alle hender pleier å ha. Hånden kunne gjøre mange forskjellige ting. Kanske din hånd kan gjøre de samme tingene som  hånden kunne? Vi prøver alle sammen , opp med hånden.

Hånden kunne vinke. Den vinket fort og den vinket sakte. Den kunne vinke høyt oppe og den kunne vinke lavt nede. Hånden kunne peke på det den ville ha, den kunne peke på deg eller meg. Hånden kunne kalle på noen om den ville at de skulle komme, eller den kunne stoppe noen. Hånden kunne knipse når den hørte fin musikk. Og den kunne slenge kyss til noen den likte veldig godt. Den kunne også stryke et kinn for å trøste, det føltes godt ut. Men hånden kunne  også slå og det var ikke greit for det gjorde vondt.

Ble hånden veldig sint knyttet den seg til en hard ball. En dag møtte hånden en annen hånd. Han gikk bort til den nye hånden og hilste på:" Hei du, skal vi leke sammen du og jeg? Det var slik de lærte å gjøre ting sammen.

De klappet sammen når de så eller hørte noe fint Den ene hånden tenkte, noe klarer jeg nok å gjøre alene men mye må det to hender til for å klare. Derfor er det viktig at jeg har den andre hånden som bestevenn.

Fra den dagen lærte hånden at det er lettere å klare vanskelige ting når man er flere sammen slik at man kan hjelpe hverandre. Men hoven og innbilsk var hun; ingen var så god som hun. En dag flyndren svømte avsted gjennom vannet, møtte hun en sild.

Men geipen ble sittende der. Da flyndren skjønte at hun ikke kunne få munnen på plass igjen, ble hun så flau at hun svømte til bunns og gjemte seg i sanden.

Og der har hun siden holdt seg. Det var ein gong eit troll som heite Lurvelegg. Det var ikkje noko stort og farleg troll, heller eit lite og koseleg troll. Til vaneleg var han og eit glad troll som alltid song og talla ute i skogen, men no kjente han seg veldig trist og lei. Du skjønar det at Lurvelegg skulle så veldig gjerne funne seg ei kjerring som han kunne gifta seg med. Det var bare det at Lurvelegg ikkje var noko vakkert syn å sjå til - alle han traff, syntes at han var snill og grei, men ikkje vakker.

Høyr bare her: Han hadde eitt auga, to naser, tre hovud og fira bein. Fem føter, seks øyre og sju negler av gråstein. Og når han i tillegg hadde spikerhår og barkehender, sjegg på rygg og grøne tenner, så var det kanskje ikkje så rart at ingen ville gifta seg med han. Ein dag han var ekstra trist og lei, traff han den kloke ugla i skogen. Ugla lurte på kvifor Lurvelegg var så trist og lei - han som alltid pleide å synga og tralla i skogen. Lurvelegg fortalte den kloke ugla kvifor - at ingen ville gifta seg med han, for han var ikkje noko vakkert troll.

Ugla spurte om kor han budde og om han ellers oppførte seg bra. Det vesle trollet fortalte at han budde på ein trestubbe her og der og at han var flink til å takka - då sa han :"Blubliblubli" Den kloke fuglen tenkte vel og lenge og så sa han at han kjente kanskje ei lurvejente som han kunne gifta seg med, men då måtte trollet først finna seg eit skikkeleg hus og læra seg takka skikkeleg. Han måtte læra seg å bukka djupt og seia tusen takk. Kvar dag sat Lurvelegg på stubben sin og bukka det han var troll for.

Han gløymte seg av og til og sa Blubliblubli, men han vart flinkare og flinkare og når han ikkje sat på stubben, var han rundt i skogen og leita efter ein passande bustad. Og tenk - han fann seg ein bustad til slutt, ei stor fin rot. Det gjekk ikkje mange dagar før ugla presenterte Lurvelegg for lurvejenta og sjølvsagt vart det kjærleik ved første blikk.

Brullupet sto i mai og han fekk ei kjerring som han vart så glad i. For ho hadde eit auga, to naser, tre hovud og fire bein. Fem føter og seks øyre og sju negler av gråstein. Det var en gang en søt liten pike som alle ble glade i bare de så henne. Men den som var aller gladest i henne, var nok bestemoren, hun visste ikke hva godt hun skulle gjøre for barnebarnet sitt.

En gang gav hun henne en hette av rød fløyel, og fordi den kledde henne så godt at hun ikke ville ha noe annet på hodet, kalte de henne Rødhette. Så en dag sa moren hennes: Kom hit, Rødhette, her har du et stykke kake og en flaske vin som du skal ta med deg til bestemor. Hun er svak og syk, og dette vil gi henne styrke. Fort deg avsted før det blir for varmt, og hold deg pent på stien hele veien, ellers faller du og knuser flasken, og da blir det ingen vin til bestemor.

Rødhette bodde langt inne i skogen, en halv time fra landsbyen, og rett som det var, møtte Rødhette ulven. Men siden hun ikke visste hvor farlig han var, ble hun ikke noe redd.

Vi bakte i går, og dette vil gjøre bestemor godt, syk og svak som hun er. Ulven tenkte: Det der er jammen en riktig lekkerbisken. Hun smaker nok bedre enn den gamle. Men er jeg lur nok, får jeg dem begge to. Han gikk ved siden av Rødhette en liten stund, så sa han:. Hvorfor ser du deg ikke rundt? Jeg tror ikke engang du legger merke til hvor vidunderlig fuglene synger. Du går jo bare rett fram, som om du var på vei til skolen, enda så deilig det er her i skogen.

Rødhette så seg rundt, og oppdaget hvordan solstrålene danset mellom trærne. Hun kikket på alle blomstene, og tenkte: Jeg vil plukke en bukett til bestemor, det vil også glede henne. Det er jo så tidlig ennå, jeg rekker det nok. Hun løp vekk fra stien og inn mellom trærne for å finne de peneste blomstene.

Men hver gang hun plukket en, syntes hun at den som sto bortenfor var enda penere, og så sprang hun bort til den, og på denne måten kom hun stdig dypere inn i skogen. Men ulven gikk strake veien til bestemors hus og banket på døra. Jeg har med meg kaker og vin.

Lukk opp! Ulven trykket ned klinka, døra gikk opp, og uten et ord listet han seg bort til senga og slukte hele bestemoren. Så tok han på seg klærne hennes, satte nattlua på hodet, la seg i senga og trakk forhenget for. Da Rødhette hadde plukket så mange blomster hun greide å holde, kom hun til å tenke på bestemor, så hun gikk tilbake til stien og fortsatte på veien til huset hennes.

Hun ble forbauset over at døra var åpen, og idet hun gikk inn i stua, syntes hun det var så merkelig der inne at hun tenkte: Hvorfor føler jeg meg så urolig, jeg liker meg da så godt hos bestemor? Da så hun bestemor som lå der med nattlua langt ned i ansiktet og så merkverdig ut. Og ikke før hadde han sagt det, så hoppet han ut av senga og slukte stakkars Rødhette i et eneste jafs! Stappmett som han var, la han seg under dyna igjen, og begynte å snorke. Da kom det en jeger forbi, og han tenkte: Fælt som den gamle kona snorker.

Best å se om det er noe i veien. Han gikk inn i huset, og da han fikk øye på ulven i senga, sa han: - Jasså, det er der du ligger, din slyngel. Deg har jeg vært ute etter lenge.

Han hadde akkurat lagt børsa til kinnet, da han kom til å tenke på at ulven kanskje hadde spist bestemor, og at hun fortsatt kunne reddes. Derfor tok han fram en kniv istedet, han ville skjære opp magen på den sovende ulven. Etter et par kutt så han det lyste i en rød hette, og like etter hoppet Rødhette ut og ropte:. Jammen var det mørkt i magen på ulven! Så var turen kommet til gamle bestemor. Hun var levende, hun også, men det var så vidt hun orket å puste. Nå fortet Rødhette seg å hente noen store steiner som de stappet inn i ulvemagen, og da ulven våknet og ville løpe sin vei, sank han sammen fordi han var blitt så tung, og døde.

Da var de glade og fornøyde alle tre. Jegeren flådde ulven og tok pelsen med seg hjem, bestemor spiste kake og drakk vin, og Rødhette tenkte med seg selv: Aldri i livet om jeg skal løpe vekk fra stien mer og inn mellom trærne, når mamma har sagt at jeg ikke får lov.

Det var en gang en far som het snekker Andersen, og han hadde mange unger slik som farer bruker å ha, og så var det en julekveld at han lista seg ut mens ungene og fru Andersen satt og knekte nøtter for å spise filipine. Han skulle nedi vedskjulet sitt, for der hang det er julenissedrakt, og på men kjelke lå det en stor sekk med julegaver. Så tok snekker Andersen på seg julenissedrakten og dro kjelken med julegavesekken ut på gårdsplassen.

Men så var det så glatt akkurat den julekvelden, så snekker Andersen datt så lang han var opp på kjelken og sekken, og så var det en bakke ned mot hovedvegen, og så sklei de dit, både sekken og kjelken og snekker Andersen. Like ved hovedvegen kom det en annen mann i julenissedrakt med en kjelke. Men da må du ta av deg den dumme nissedrakten. Men det har jo aldri falt seg slik at jeg har truffet deg. Skal vi bytte slik at ungene mine slipper å sitte alene hele julekvelden?

Og så har du kanskje en kniv? Forklaring av formater. Nedlastbar lydbok. Om Nattafortellinger for rebelske jenter fortellinger om ekstraordinære jenter og kvinner som har bidratt til å gjøre verden til et bedre sted. Tekstene er korte.

Og du skal hete påfugl! Neste morgen gjorde påfuglen som klovnen sa. Der solen møtte regnet begynte det å kile, krible og tingle og snart hadde han alle regnbuens farger i sine fjær. Derfor er påfuglen fremdeles den vakreste blant fugler og fremmed er den ikke for noen. Det var en gang en liten krabbe. Han krøp over bunnen for å finne seg et godt gjemmested før vinterstormene lagde uro på havbunnen. Han kikket under steiner og tang, men over alt var det større krabber som hadde rigget seg til.

De ville ikke dele plassen sin med noen. Etter en lang stund fikk han øye på en stor, flott stein dekket av vakker, lysegrønn tang. Frekke unge mann! Her er det opptatt - brummet en rusten stemme. Krabben pilte ut og snudde seg skremt om.

Hvem var det som hadde en slik brummende røst? Bak han kom en stor, gammel hummer vraltende ut. Han kikket morskt bort på krabben og knurret i barten. Den vesle krabben pep til sitt forsvar. Er ikke dette huset stor nok for oss begge? Her har jeg bodd alene i tredve år. Det har jeg tenkt å fortsette med, svarte hummeren surt. Hvis vi deler på huset, kan vi dele på maten også. Vi kan jakte dobbelt så store bytter om vi er to. Det blir koselig å bo sammen.

Da får vi begge noen å snakke med når vinterstormene river i bølgene. Ensomheten under vinterstormene var ikke hummeren glad i, men han hadde da klart seg gjennom dem, alene hver gang. Han skulle såvvist klare noen til. Krabben forstod at denne hummeren var det ikke mulig å overtale. Han var av den hardskallede typen. Krabben sukket og krøp opp på steinen for å skue utover havbunnen. Han måtte finne et annet sted å flytte inn. Han var tung i hjertet. Han kjente han begynte å bli sulten også.

Da kom en liten reke forbi. Før den rakk å strekke kloa ut, var hummeren der og snappet middagen rett foran nesen hans.

Da rant det over for krabben. Han ble så sint at skallet glødet rødt og bobler steg fra munnviken. Han trampet og bar seg, kjeftet og smelte. Hummeren bare lo av den sinte, lille krabben. Det ingen av dem visste var at en fisker strevde med å dra opp garnet sitt høyt oppe på bølgene over dem. Det revnet og rester av garnet fløt med strømmen. Den gamle hummeren viftet stolt med halen i vannet. Den haddde akkurat snappet fin fangst rett foran snuten på ungkrabben. Det var da liv i den gamle hummerkroppen enda.

Han trengte såvisst ingen å jakte sammen med. Akkurat da fløt garnet forbi og hektet seg fast. Snart la det seg om hummerens kropp og viklet han inn i et virrvarr av tau og tråder. Nå var han fanget! Den vesle krabben stod stum og så på.

Han sluttet å kjefte, men hjertet hamret fortsatt. Så sa han: - Det der hadde du godt av din gamle, sure gubbe! Hummeren bakset og slet, men viklet seg bare mer inn i nettet. Til slutt bad han: - Lille krabbe, kan du hjelpe meg ut? Nå kan du ha det så godt, svarte krabben. Han krøp med bestemte skritt inn i mørket under steinen. Det var et fint hus med plass til å strekke på seg - perfekt, syntes krabben. Nå hørte han hummeren ule der ute. Det var da et forferdelig leven.

Hummeren var fortvilet. Han klynket og bar seg, uten at det hjalp. Snart gråt han bare stille, salte tårer som blandet seg med sjøvannet.

Skulle han virkelig dø slik? Krabben hørte hummerens klagesang. Han ble urolig i huset sitt. Vandret fram og tilbake og holdt klørne for ørene. Snart ble det stille og en merkelig, rar følelse knep han i magen.

Krabben titter ut av hulen. Hvordan gikk det egentlig med den der hummeren? Han så han levde enda, men han rørte seg nesten ikke. Skulle han hjelpe? Den vesle krabben krøp stille ut. Han så hummeren ligge der med garntråd surret rundt hvert eneste bein og hver klo. Da bestemte han seg: Han ville heller hjelpe enn å stjele huset til en død hummer.

Sakte, men sikkert klippet han hummeren fri med sine klør. Hummeren var løs! Friheten kilte han i magen som om han hadde svelget en levende reke. Han bukket han dypt og takket krabben av hele sitt hjerte: -Snille, unge mann. Takk for at du reddet meg! Unnskyld at jeg var så frekk mot deg. Du var en å stole på, du. Vi to kan visst ha godt av å bo sammen, men huset vårt er fremdeles for lite for begge. Inngangen er trang og vi må krype oppå hverandre for å komme ut.

Da hørte de en surklelyd over sine hoder. Sendes om 4 virkedager Fri frakt fra kr for privatpersoner. Beskrivelse Nattafortellinger for rebelske jenter 2, oppfølgeren til besteselgeren Nattafortellinger for rebelske jenter inspirerer jenter over hele verden til å drømme større, sikte høyere og kjempe hardere. Oversetter Heidi Sævareid. Undertittel 2.

❶folkeeventyr.no|Ukens bøker: Nattafortellinger for rebelske jenter + 100 historier om gutter|folkeeventyr.no|100 fortellinger om ekstraordinære kvinner|Nattafortellinger for rebelske jenter | ARK Bokhandel|Natta – Wikipedia]

Babyverden Forum. Ikke medlem ennå? Registrer deg nå!